Forsyningssikkert

Den viktigste oppgaven i energipolitikken er å ivareta forsyningssikkerheten. Forsyningssikkerhet handler om energiforsyningens evne til å dekke forbrukernes etterspørsel etter energi uten vesentlige avbrudd eller begrensninger. Energipolitikken skal altså sikre at det til enhver tid er nok energi til å dekke samfunnets grunnleggende behov, også når enkraftledning kuttes over av et tre som blåser overende. Dette forutsetter gode reserveløsninger. Forsyningssikkerhet handler om å ha nok energi, samt en tilstrekkelig reserve hvis noe går galt.

Urbane energisystemer bidrar betydelig til forsyningssikkerheten i Norge; for det første ved å tilby kunder med et samlet varmeforbruk på over 6 milliarder kilowattimer en stabil og robust oppvarming.  Stabil fordi fjernvarmesystemene er energifleksible og har flere energikilder de kan spille på, hvis en av energikildene svikter. Robust fordi fjernvarmesystemene er en infrastruktur under bakken, basert på væruavhengig energi, og dermed ikke er så utsatt for vær og vind som de øvrige kraftsystemet.

For det andre er Urban Energi en effektreserve for kraftsystemet i byene. Det betyr at når etterspørselen etter energi er på det høyeste, ofte på svært kalde dager om vinteren, på tider av døgnet da alle etterspør mer energi samtidig (for eksempel om morgenen, når alle dusjer, skrur opp innetemperaturen og setter på lys og kaffetraktere), kutter fjernvarmesystemene ut all egen elektrisitetsbruk, og øker bruken av andre energikilder. På denne måten avlaster fjernvarmesystemene kraftnettet, slik at det slipper å transportere mer strøm enn nødvendig.

I Stortingsmeldingen "Kraft til endring — Energipolitikken mot 2030", den såkalte Energimeldingen, som regjeringen la fram i 2015, beskrives fjernvarmens fleksibilitet for safunnet på denne måten:

"Fjernvarme samspiller på en god måte med kraftforsyningen. Dersom fjernvarme kan erstatte kraftforbruk om vinteren, kan dette begrense behovet for investeringer i kraftsystemet. Fjernvarmeanleggene kan gå på elektrisitet når kraftprisen er lav og andre energibærere når kraftprisen er høy".    

Kilde: Meld. St. 25 (2015–2016)

For å løfte oppmerksomheten rundt dette har Norsk Fjernvarme lansert begrepet WATT EFØK, som beskrevet i dette innlegget på Stortinget:
 

Både Energimeldingen fra 2015, oppfølgeren "Energi til arbeid" i 2021, tilleggsmeldingen i 2022, og Energikommisjonens rapport "Mer av alt - raskere" i 2023, og andre utredninger, peker på at urbane energiløsninger som fjernvarme kan gjøre kraftforsyningen mer robust i fremtiden. Allerede i dag er fjernvarme en viktig brikke i norsk forsyningssikkerhet i store og små byer og tettsteder over hele landet.

De politiske formuleringene er basert på erfaring. Vinteren 2010/2011 kan brukes til å illustrere fjernvarmens betydning for forsyningssikkerheten i byene. Denne vinteren dekket fjernvarmen i Oslo 30 prosent av effektbehovet i byen. I Trondheim dekket fjernvarmen 40 prosent av effektbehovet. Dette betyr at disse to anleggene, Norges to største, avlastet kraftsystemet med 30 og 40 prosent av den totale etterspørselen etter energi i de timene med størst etterspørsel. Februar 2018 er et nyere eksempel, hvor elektrisk forbruk i fjernvarmeanlegg i store deler av landet ble koblet ut for å frigjøre effekt til kraftsystemet under en langvarig kuldeperiode.

SINTEF gjorde en case-studie av fjernvarmens betydning for effektoppdekningen lokalt i 2007 som konkluderer med at uten fjernvarmedekning i bestemte byer og tettsteder vil det oppstå en svært negativ forsyningssituasjon. Helt konkret viser studien at risikoen for rasjonering øker kraftig dersom fjernvarmen ikke videreføres som grunnlast i systemet. 

Poenget i studien er fortsatt relevant og mer aktuelt enn noensinne. Fjernvarme leverer et betydelig bidrag til forsyningssikkerheten i byene. Uten fjernvarme øker risikoen for rasjonering, strømkriser og ustabil forsyning.

Et tredje bidrag Urban Energi kan gi til forsyningssikkerhet er ved å tilby fleksibilitet til kraftnettet på systemnivå. Når Europa fremover skal fase ut termisk kraftproduksjon og fase inn fornybar kraftproduksjon stor hastighet, kommer andelen uregulerbar kraft i systemet til å øke. Uregulerbar kraft er vindkraft, solkraft og mindre vannkraft, som varierer med vær og vind, og ikke kan skrus av og på i takt med etterspørselen. Med større andel uregulert kraft i systemet øker behovet for fleksibilitet. Vannkraften i Norge kan tilby slik fleksibilitet til Europa gjennom mellomlandsforbindelser. Men for å levere nok fleksibilitet til fremtidens fornybare kraftsystem, må det også satses på å bygge opp flere kilder til fleksibilitet: Fjernvarme, lokale varmesentraler, utkoblbart forbruk og smarte styringssystemer må virke sammen for å veie opp for utviklingen innen kraftproduksjonen.

Forskingsprosjektet Flexelterm har vist hvordan fleksibiliteten mellom varme- og kraftsektoren har et stor potensial for å øke lønnsomheten i ny fornybar kraftprouduksjon som skal fase ut fossil kraftproduksjon i Norden. De samme prinsippene gjelder også for resten av kontinentet.