Fjernvarmepioneren Egil Evensen går fra borde
18. desember 2017
Som ung forsker ved SINTEF var Egil Evensen med å utrede fjernvarme-utbygging i Trondheim. Og da han senere ble tilbudt jobb som leder for fjernvarme i Trondheim Elektrisitetsverk, takket han ja – kraftig lønnstap til tross.  Siden har han bidratt til å sette fjernvarme på kartet – til glede for både beboere i Trondheim og i landet for øvrig.
Bladet Norsk Energi treffer han til et portrettintervju  på veg til kantinen hos Norsk Energi for påfyll av kaffe, etter et møte med direktør Jon Tveiten – tydelig husvarm.

– Vi jobber mye sammen. Norsk Energi er et viktig kompetansesenter innen fjernvarme i Norge, og er veldig spennende å samarbeide med. De er opptatt av tekniske løsninger og det skjer stadig utvikling. De har jo det samme engasjementet og den samme kulturen som i bransjen for øvrig. Jon er så flink på det - han passer så godt inn i miljøet – så trivelig og engasjert, og han vet hva han snakker om. Det er alltid noe å gjøre – bransjen blir aldri kjedelig – det dukker alltid opp noe nyttsier han på nesten kav stavangersk - få uker før han skal gå over i pensjonistenes rekker, etter 35 år i bransjen.

– Hvorfor ble det Trondheim og ikke Stavanger?
– Det har vært mange tilfeldigheter i livet mitt. Det er tilfeldig at jeg havnet i Trondheim, og at jeg senere skulle vie hele mitt yrkesaktive liv for fjernvarme i denne byen.  Planen var å jobbe innen oljesektoren, og jeg søkte derfor på en nyopprettet oljeingeniørutdanning i Stavanger i 1972 – og kom inn. Bestevennen min, som foretrakk NTH, klarte å overtale meg til også å søke der. Og etter at jeg kom inn på andre opptak – ble det maskinlinjen i Trondheim. Siden den gang har jeg blitt boende i byen. Som så mange studenter ved NTH traff jeg en trønderjente, som jeg giftet meg med i 1977.

– Var det påvirkning hjemmefra som førte til at du ble ingeniør?
– Nei, ikke i det hele tatt. Far jobbet i bank, men ønsket ikke at jeg skulle velge samme yrke - han så gjerne at jeg skulle reise til sjøs. I slekten hans, som kom fra Hidra ved Flekkefjord, var de enten fiskere eller sjømenn, og mange av dem druknet – det gjorde også min farfar da han var ute for å sette garn. Farmor flyttet da med sine to små sønner til Stavanger. Ikke overraskende satt hun ned foten da far ville bli sjømann.

– Kan du si litt om din oppvekst?
– Jeg vokste opp på landet, på Mariero, fem kilometer sør for Stavanger sentrum. Mor var hjemmeværende og passet barneflokken på fire, og vi var veldig mye ute og lekte i skogen og ellers.

– Det fantes ingen barnehage i nærheten, men vi hadde det helt topp. Jeg følte at uttrykket «hentet fra skogen» passet godt da jeg skulle begynne på skolen. Jeg husker det som det var i går, da jeg møtte opp sammen med mor for å bli testet, og fikk beskjed om at jeg ikke var moden nok, og måtte komme igjen neste år – jeg hadde bursdag litt sent på året. Det var litt spesielt for mine foreldre, men jeg var fornøyd, og det viste seg også senere å være en kjempefin løsning for meg. Jeg har aldri forstått at barn som er faglig flinke på skolen skal kunne flyttes opp et trinn – de er jo ikke modne for det.

– Det medførte også at jeg kunne begynne på en flunkende ny skole og også fortsette senere skolegang i nærmiljøet. Alle kameratene var opptatt av idrett. Det var veldig mye fotball, og mange av oss spilte på Jarl 1918, et lokalt lag. Jeg drev også med friidrett – faren min var opptatt av det, han lærte oss å drive med all slags idrett; spydkasting, kulekasting og løping, i tillegg til fotball. Jeg hadde nok litt over middels karakterer til artium, men hadde kun en sekser – det var i gymnastikk.  De sier det de gamle når vi har jubiléer - at jeg var så god i idrett, det husker de godt fra gymnastiden.  Jeg fortsatte med sport da jeg begynte på NTH, spilte bedriftsfotball, og volleyball på NTHI som var i første divisjon i Norge. Jeg fortsatte også å løpe - likte langdistanseløping– og har i alle fall løpt tre maraton – den siste jeg løp var i 1982 – Oslo-maraton - da løp jeg under tre timer som var en målsetting gjennom flere år. Men jeg ga meg på topp – det tok også mye tid – vi fikk vårt første barn samme år.

– Men tilbake til Stavanger: Da jeg dro fra byen i 1972 måtte jeg love mor å sende et postkort i måneden – det var greit om det bare sto «hilsen Egil» – det viktige var å få et livstegn. Jeg fikk også lov å gå på telegrafen en gang i halvåret og ringe hjem på betalingsoverføring. Og da mor fulgte meg til toget da jeg flyttet til Trondheim, sa hun: «Du vet det Egil, i gamle dager når sønnene reiste ut og begynte å jobbe, så sendte de alltid en liten slant hjem til mor. Siden du skal begynne på skole, forventer jeg ikke at du skal gjøre det». Hun sa det kanskje på spøk. Men det var jo aldri aktuelt for meg å be om penger hjemmefra - det ble helt feil. Når vi fikk studielån tidlig på høsten, kjøpte jeg umiddelbart billett hjem til jul, og satt av penger til husleie – det var andre tider.

– Som nygifte søkte vi et par jobber i Stavanger, men ble boende i Trondheim. Jeg fikk en veldig interessant jobb som forsker ved SINTEF fra 1978 til 1987 hvor jeg de siste fem årene jobbet med å utrede fjernvarmeutbygging i Trondheim. Det var spennende å være med å planlegge denne utbyggingen, og da stillingen som avdelingsleder for fjernvarme i Trondheim Energiverk ble ledig, søkte jeg og fikk stillingen. Dette medførte at jeg måtte gå ned 100 000 kroner i lønn– det var mye penger, men det var en utrolig spennende utfordring å lede en ny virksomhet i et energiselskap med solid økonomi, som jaktet på nye prosjekter da vannkraftutbyggingen var på hell. Det var jo et ønsket mål fra myndighetene å bygge ut fjernvarme og det var et voldsomt potensial – jeg så jo det. Og jeg har aldri angret. Det ga meg mulighet til å jobbe med teknologisk utfordrende anlegg, og har selvsagt bidratt til at jeg kontinuerlig har kunnet utviklet min teknologiske kompetanse.

– Etter å ha vært leder i 20 år – og de siste årene også ledet utbyggingen av forbrenningsanlegget på Heimdal – et prosjekt på 720 millioner kroner, gikk jeg i henhold til en tidligere avtale med Statkraft, i 2007 over i en annen posisjon – som prosjektingeniør i utviklingsavdelingen. Jeg meldte også fra om at jeg ikke ønsket å være del av ledergruppen. Det ville være feil som tidligere profilert leder å delta i den daglige driften. Jeg har mange ganger vært glad for at jeg valgte denne løsningen.

– Var det overgang å bli eid av Statkraft?
– Ja, det var en vesentlig endring. Det viktigste som skjedde var at vi gikk fra å ha en vekstambisjon i Trondheim til å få et nasjonalt og delvis skandinavisk vekstmål. I dag har vi fjernvarme på ni steder i Norge pluss fire steder i Sverige. Så har Statkraft, veldig bra, lagt hovedkontoret for fjernvarmevirksomheten sin i Trondheim. Vi er nå dobbelt så mange ansatte i forhold til Trondheim energiverk og det er nå omlag 130 ansatte som jobber med fjernvarme totalt. Det er positivt å ha en anerkjent norsk eier. Ulempen med å være del av en stor organisasjon er at beslutningsveien er lang – administrasjonsarbeidet øker og beslutningstaker kjenner ofte heller ikke til de enkelte prosjektene. Vi ble i 2010 definert som kjernevirksomhet i konsernet– og endret da navn fra Trondheim Energi Fjernvarme til Statkraft Varme. Vi er det minste av fem kjerne-områder i Statkraft, men det var en kjempepositiv sak at vi ble det – det var vår viktigste kampsak siden Statkraft kjøpte oss i 2002. Å bli anerkjent som kjernevirksomhet var også bakgrunn for endring av navn til Statkraft Varme.

– Du har i tillegg vært medlem i styret til Norsk Fjernvarme i 18 år – hvorfor dette store engasjementet for bransjen?
– Det har skjedd så mye og det skjer fortsatt så mye. Du går jo aldri lei. Fjernvarme-virksomheten er jo kjent for at det stadig dukker opp nye utfordringer – det gjelder jo både for tekniske løsninger, og for rammevilkår. Det har også vært et veldig godt samarbeid i bransjen mellom fjernvarmeselskap, leverandører og konsulenter som ofte har felles målsettinger. En fjernvarmevirksomhet er som regel liten og har få ansatte. For å få dekket behovet for nødvendig kompetanse brukes det mye erfaringsutveksling i bransjen. Myndighetene ønsker også et tett samarbeid med bransjen da økt fjernvarmeforsyning er en nasjonal målsetting.

– Fritak for elavgift, inkludere fjernvarme i Energimeldingen, krav til vannbåren varme i bygg på over 1000 kvadrater, økt støtte til investering samt bedre vilkår for avfallsforbrenning er blant sakene vi har brent for.  Noe av det viktigste som har skjedd er at det i 2009 ble det innført deponiforbud i Norge for organisk avfall. Da startet utbyggingen av mange nye anlegg for energigjenvinning fra avfall.

– Fjernvarmeproduksjonen fra de nye anleggene økte med 2 TWh, som tilsvarte en dobling av kapasiteten i landet. Det var et vesentlig gjennomslag. Det betydde i praksis at alt brennbart restavfall etter materialgjenvinning måtte gå til forbrenningsanlegg enten i Norge eller Sverige. Jeg sitter fortsatt i Energigruppen i Avfall Norge, som ble opprettet i 1992, som består av en representant fra hvert av forbrenningsanleggene i Norge. Denne Energigruppen driver, på samme vis som styret i Norsk Fjernvarme, arbeid med rammevilkår og teknologisk utvikling.

– Et eksempel er at det så sent som i juni i 2017 kom to stortingsmeldinger som blant annet foreslo at det skulle innføres CO2-avgift på forbrenning av avfall. Denne saken ble behandlet i Statsbudsjettet og hadde den gått gjennom ville det blitt katastrofe – da ville alt avfall gå til Sverige. I stedet ble det besluttet saken måtte vurderes nærmere.  Og utviklingen med bruk av passivhus har selvsagt stor betydning for vår virksomhet. Og sånn vil det nok fortsette. Rammevilkårsarbeidet vil alltid være viktig.

– Er det noe du er skuffet over ikke å ha lykkes med?
– Når det gjelder rammevilkår for fjernvarme så har vi alltid hatt problemer med at vi ikke dekker hele behovet for oppvarming.  Det er slik at man kan velge løsning med både varmepumpe og bruke fjernvarme som effektreserve. Foreningen har aldri fått gjennomslag for at det bør velges én løsning, fjernvarme eller varmepumpe. Den viktige utfordring er at bransjen må vise at de er konkurransedyktig mot lokale varmepumper. Jeg flyttet inn i ny leilighet i Trondheim nå i mai - en fjernvarmeleilighet, og det irriterer meg at hele inngangspartiet – en stor gang pluss bad har elektrisk gulvvarme, mens stue, kjøkken og soverom har fjernvarme. Jeg vil anta at omtrent halvparten av varmebehovet dekkes med el.  Jeg liker det ikke – de har i dag mulighet til å dele opp oppvarmingsbehovet mellom fjernvarme og el.. Sånn har det vært veldig lenge.  Jeg mener at når de først får fjernvarme, får de dekke hele oppvarmingsbehovet.

– Endring av Energimerkeordningen har også i mange år vært en kampsak. Det er merkelig at ikke noe har skjedd – politikerne er jo enige om at det er nødvendig. Men jeg har forstått at det kan skje noe på senhøsten.

– Hva har endret seg mest siden du startet i bransjen for 30 år siden?
– Det er at fjernvarmebransjen har blitt en stor og akseptert bransje. Det var i starten en liten håndfull som møttes, mens det på Fjernvarmedagene nå i høst var 250 fremmøtte - det har blitt en stor og anerkjent bransje. Men det dukker stadig opp nye utfordringer, som det har gjort i alle år – både når det gjelder tekniske løsninger, kostnadsforhold, markedet og rammevilkår.

– Hva ser du som de mest aktuelle energikildene i fjernvarme?
– Den mest aktuelle vil selvsagt fortsatt være spillvarme fra avfallsbehandling. Av nye energikilder tror jeg at spillvarme fra ulike virksomheter vil øke, vi har f.eks nettopp startet spillvarmeutnyttelse i både Trondheim og Moss basert på Rockwools industribedrifter. Spillvarmekilder finnes de aller fleste steder. Det er også forventninger i bransjen om økt bruk av solvarme. Det vil også naturligvis bli en fortsatt økning innen bioenergi og varmepumper. Så tror jeg også på at bruk av tilgjengelig elkraft i perioder vil kunne utnyttes i fjernvarme pga. fleksibiliteten til fjernvarme. Vi vet ikke hva som skjer med kapasiteten til elproduksjonen Det er snakk om mye vindkraft og økt fornybarproduksjon. Periodevis vil det være en tilgang på fleksibel elkraft som kan utnyttes til fjernvarmeproduksjonen.Jeg tror også på økt bruk av fjernkjøling på grunn av økt krav til komfort. En absolutt viktig faktor til de framtidige energikildene er kravet til klimanøytral energiproduksjon.

– Vi startet med fjernkjøling i Trondheim i 2000, basert på absorpsjonskjølemaskiner – utnyttelse av tilgjengelig spillvarme fra avfall om sommeren og frikjøling fra elv eller sjø i vinterperioden. Det fungerer bra. Løsningen passer best for kunder med høyt kjølebehov. Det må jobbes mer med å utvikle enda bedre tekniske løsninger som passer for mindre kunder.

– Hvor står fjernvarmebransjen om ti år?
– Den er fortsatt en del av norsk energiforsyning, men den tidligere erfarte veksten i årlig energibruk vil reduseres noe. Problemstillingen blir at effektbehovet fortsatt er til stede selv om årlig energibehov reduseres. Det er en utfordring at kundene etterspør stadig mer effektdekning i stedet for energidekning. Det er viktig for beredskapen å ha effektreserver – det blir økt etterspørsel etter effekt og det vil bli en økt etterspørsel etter fjernkjøling.

– Hva har vært nøkkelen for at du har lykkes så bra?
– Jeg har vært mest opptatt av trivsel både privat og i arbeidssammenheng – det er et veldig godt fundament for å gjøre en god jobb.  Viktige faktorer i trivsel er godt humør, engasjement, kompetanse og nytenkning. Jeg har vært heldig som har hatt en arbeidsgiver med ambisjoner og kapital som har gitt meg anledning til å delta i teknologisk utvikling på spennende prosjekter.

– Fra nyttår er det oppussings-prosjekter på hyttene på Hitra og i Selbu som skal prioriteres, i tillegg til ølbrygging sammen med en kamerat. Vi har nå fem barnebarn som vi ønsker å bruke mest mulig tid sammen med. Det skjer oftere at vi er på hytta med barnebarn enn uten. Barnebarn har naturligvis første prioritet. Barnebarna trives også godt for de blir jo litt bortskjemt av oss.

På tampen har vi bedt Jon Tveiten som kjenner Egil bedre enn de fleste å si hva han mener om mannen som ble æresmedlem i Norsk Fjernvarme i sommer.

Tveiten sier Egil er kjent for å få det slik han vil ha det, og at han er uredd for å si ifra når noe ikke er godt nok, direkte og klart.

– Dette kan jo være litt ubehagelig og det er nok noen som har vært litt «redd» Egil i rådgivermiljøene. Men har man først har fått tillitt, er Egil en utrolig ressurs å arbeide sammen med

– Egil hadde en sentral rolle i fjernvarmeforeningen. Og det var litt slitsomt for oss yngre som skulle vise oss litt fram å holde følge med Egil -  han hadde jo ikke evnen til å legge seg. Men der har jeg lært, og jeg har nok overtatt litt av Egils rolle fra gamledager i Norsk Fjernvarme.

– Bestiller-kompetanse er et uttrykk jeg lærte av Egil. Han mente det var for mange som ikke hadde bestiller-kompetanse når de gikk i gang med store prosjekter innen fjernvarme og avfallsforbrenningsanlegg. For oss som spisskompetansemiljø er det godt å møte folk med bestillerkompetanse når vi gir tilbud, og Egil har nettopp dette.

– For oss i Norsk Energi blir det et savn når ikke Egil er aktiv lenger. Han har satt pris på at det finnes et spisskompetansemiljø i Norge innen termisk energi, og vi har fått gleden av å ha hatt flere interessante prosjekter med Statkraft Varme de senere år. Vi håper at vi gjennom disse prosjektene har vist at vi har kompetanse, og vi håper derfor at vi kan fortsette det gode samarbeide med andre flinke medarbeidere i Statkraft Varme AS, sier Jon Tveiten.
 


–  Det er alltid noe å gjøre - bransjen blir aldri kjedelig - det dukker alltid opp noe nytt, sier Egil Evensen til bladet Norsk Energi - like før han skal gå over i pensjonistenes rekker, etter 35 år i bransjen. Foto: Sissel Graver
KALENDER